Paralysedrømmer

(Foto: Viveka Rudi Vågene. Modell: Connie Iren Brenna)

Der var den igjen, følelsen av at noen skulle komme og ta meg. Den har ikke vært der på over ett halvt år. Har sovet med lyset på i natt, turte ikke annet. Ville sette på musikken, nærmere bestemt Avenged Sevenfold-låta "Dear God". Den er nydelig.
Men... Jeg turte ikke røre meg... Røre meg, som i flytte hånden en kvart meter for å få tak i fjernkontrollen til anlegget og trykke på play...



Jeg trodde min kurring kom av returnert lykke.
Jeg danset tross alt av glede til Lene Marlins "Sittin' Down Here" i går kveld før jeg la meg (ikke at sangen i seg selv har en happy tekst, men den vekker gode minner fra en tid hvor jeg følte meg bra).

Min venninne og samboer Karoline vil synes det er creepy at jeg danset alene på mitt eget rom før jeg køyet, men det synes ikke jeg; i min verden er jo det helt normalt.
Vel, det får hun bare leve med...
Hun har faktisk valgt meg som venninne og bofelle :-)

Tross min kurring og dansing, har jeg hatt en av de grusomme drømmene mine igjen, snarere et mareritt. Ja, en av de som Ingvild fant ut (med utgangspunkt i en drømmetydebok), skal illustrere innestengt frustrasjon, hat og sorg som har blitt vendt imot meg.

Jeg klarte ikke skille drømmen fra virkelighet denne gangen. Tidligere har jeg skjønt at "ok, nå drømmer jeg", fordi jeg har hatt mange paralyse-drømmer. Men nå var det så lenge siden jeg har hatt masse slike drømmer hver eneste natt, at det gikk ikke opp for meg. Hadde én for en stund siden (kanskje to uker) der det kom en svart mann inn soverømsdøren min. Jeg låser alltid døren før jeg legger meg. Mannen hadde flosshatt på hodet. Døren lukket seg, og han forsvant ett øyeblikk. Plutselig kunne jeg se skyggen hans på den hvite døren, og brått forsvant han igjen. Jeg var paralysert, kunne ikke røre meg, kunne ikke snakke, kunne ikke skrike, kunne bare se. Som alltid i disse paralyse-drømmene.

Det rare er, at da jeg våknet var romdøren min ulåst... Og jeg var 100% sikker på at jeg hadde låst den før jeg la meg... Jeg har ikke fortalt det til noen, helt egentlig, men nå skriver jeg det her..

Greia med disse paralysedrømmene, er slik at jeg våkner i samme situasjon som jeg sovnet i. Og da er det ikke så lett å skjelne mellom drøm og virkelighet. I natt våknet jeg tre ganger.

• Første gang var jeg totalt paralysert. Livredd. Ville slå på lys, men kunne ikke røre meg. Lå med følelsen av at det var noen i rommet som ville ta meg.
  
• Andre gang kunne jeg røre meg med månebevegelser, altså utrolig tregt. Men jeg kunne også falle tilbake i posisjonene jeg originalt hadde vært i da jeg våknet. Forsøkte for eksempel å slå på nattlampen, men akkurat da hånden nådde frem til knappen, var det akkurat som om noen slo den ned igjen, hånden altså.
  Jeg forsøkte også å holde meg fast i sengekanten og krype bortover gulvet for å slå på ett lys i andre enden av rommet, og da jeg var nesten framme, var jeg plutselig tilbake i sengen, uansett hvor hardt jeg hadde holdt meg fast i sengekanten.
• Tredje gang jeg våknet; Jeg har da 4 små lamper og en taklampe på rommet. Hadde ett sterkt ønske om å få slått på noe lys. Startet igjen med nattlampen, og denne gangen nådde hånden frem. Men til min frykt, virket ikke lyset lenger. Jeg klarte å komme meg rundt til alle lysene i rommet, men ikke ett eneste virket, og plutselig lå jeg tilbake i sengen igjen.

Til slutt våknet jeg på ordentlig, og det første jeg gjorde var selvfølgelig å skru på nattlyset...


]-Contastic-[