Det er ikke før man er voksen at man virkelig skjønner hvor viktig det er at man hadde en god oppvekst. Det var ikke før jeg ble voksen at jeg forstod at jeg hadde en bedre oppvekst enn mange.
Som barn tok jeg alt som en selvfølge. Jeg tok det som en selvfølge at pappa kom på besøk på julaften og nyttårsaften og sov over, selv om han og mamma hadde gått fra hverandre og vi hadde en stefar i hus. Jeg tok det som en selvfølge at pappa var venn med stefaren min, og at vi kunne kose oss sammen, alle sammen.
Også var det de "små" tingene; det var for eksempel en selvfølge at vi hadde stor, fin hage. Det var en selvfølge at vi hadde et to-etasjes hus hvor vi barna hadde hele andre etasje (da snakker jeg stue, kjøkken, bad, to soverom og veranda) helt for oss selv. Jeg tok det som en selvfølge at vi fikk ha besøk av venner omtrent når som helst, og at de fikk spise middag hos oss. Jeg tok det som en selvfølge at vi fikk leke oss med det analoge videokameraet (som videoen i dette innlegget er et resultat av). Det var også en selvfølge at oppveksten min lot meg utvikle mine kreative evner (innen film og kunst), og at jeg hadde alle materielle goder.
Men som alle andre barn, syntes jeg likevel at foreldrene våre var grusomme. Ikke kunne vi gjøre ditt, ikke kunne vi gjøre datt. "Ingenting" var lov, de voksne skulle bestemme alt. Ikke kunne jeg være oppe så lenge jeg ville, og jeg fikk ikke gå ut og leke før jeg hadde gjort leksene!
Nå skal det sies at jeg var en liten hissigpropp, som slamret med dører og kastet ting på gulvet, og ble sint for ingenting. Er det rart jeg ble tatt i nakken? Jeg forstår det jo nå, og jeg forstår at det var nødvendig, men jeg forstod det ikke den gangen. Jeg ser jo nå at vi fikk lov til en hel del i barndommen.
Med tiden har jeg blitt kjent med mange mennesker, hørt om deres oppvekst, hvor mye vanskeligere noen har hatt det med for eksempel alkoholiserte og strenge foreldre, og det har gått opp for meg hvor godt jeg har hatt det, det har gått opp for meg hvordan oppvekstmiljø og oppdragelse har formet meg som person, på en positiv måte. Det har blitt folk utav meg, jeg har lært meg å takle det meste. Jeg sier ikke at jeg er fri for reaksjoner, men jeg har lært meg å snu ting til det positive. Noen ganger tar det lenger tid enn andre ganger, å se det positive, - men jeg ser stort sett alltid det positive til slutt.
Dette blir litt "off topic"; det er så klart vanskelig å se det positive i å miste sitt eget barn, for det er jo i bunn og grunn ikke positivt på noen måte. Men jeg har allikevel lært av det, lært å sette pris på livet, jeg har blitt sterkere. Det var vanskelig å se det før; at jeg ble sterkere av motgang, - men det har jeg altså blitt. Jeg merker veldig godt hvor mye bedre jeg takler ting nå enn før. Etter å ha vært gjennom det verste, kan jeg takle ALT.
Og som sagt, så har det blitt folk utav meg. Jeg har lært meg å ikke støte folk helt ut av livet mitt selv om man krangler, men heller være åpen for kontakt. Jeg har lært meg kunsten å tilgi og å ikke dømme. Jeg har lært meg å takle det meste, men jeg er ikke reaksjonfri. Reaksjonene min kan til tider lede til at jeg sier dumme og ugjennomtenkte ting (noe alle kan gjøre), men jeg har lært å se meg selv utenifra. Jeg vet når jeg har sagt eller gjort noe dumt, og som regel tar jeg tak i det og ber om unnskyldning, og det gjentar seg heller aldri mer. Jeg er en som lærer fort av mine feil, og passer meg vel for ikke å tråkke i salaten igjen.
Jeg vil takke mine foreldre for den jeg er i dag. Jeg vil takke mamma, pappa og min stefar. Jeg vil takke for de gode familieforholdene i oppveksten. Hvordan mamma og pappa har vært gode venner på tross av at de gikk fra hverandre da jeg var liten, hvordan pappa og stefaren min tilsynelatende har kommet overens hele veien. Jeg har ingen vonde minner rundt familieforholdene. For meg var alle venner med alle, og det er noe jeg har tatt med meg på veien.
Jeg er virkelig glad i familien min,
kunne ikke hatt noen bedre familie ♥
Til slutt vil jeg dele en video min søster laget til meg da vi mistet lille Linnea Aurora i magen ♥ Denne videoen gjør meg alltid like glad og rørt, og den minner meg på hvor godt jeg har hatt det, og hvor fin en søster og familie jeg har. Jeg priser meg selv lykkelig ♥
Connie & Lynn's barndom
Har satt sammen varierte klipp fra forskjellig film vi lagde da vi var små. Alt fra vanlig familie-minne-filmer til musikkvideoer og kortfilmer. På denne filmen var vi 8/10 til 13/15 år.Jeg ville lage noe spesielt til Connie i år, siden hun var ekstra sårbar i år pga ting hun har gått gjennom og jeg syns synd i henne. Det påvirker såklart meg og familien min også.Denne filmen skulle minne Connie på at hun har en lillesøster som fortsatt er glad i henne, siden vi har sklidd mye fra hverandre de siste årene.De som er i filmen; Meg, Connie, Karianne, Siw Anita (2 sistnevnte er barndomsvenninner), Ida Therese (Venninne) og Nathalie (filletante).Ble ferdig med den i rundt ni-halv ti tiden på julaften.. rakk å pakke den inn sånn 10-15 min før Connie pakket den opp igjen.. :) gikk litt fra og til med redigering og brenning for å få den ferdig.. Stresset skikkelig.. :P
Posted by Lynn Helen Brenna on 26. januar 2011
- Connie Irén
Haha, kom på så mye morsomt nå når jeg leste det, og fikk gåsehud :P
SvarSlettHaha, som hva da? :P
Slett