Å være foreldre innebærer...

"En god mor har skitne gulv og glade barn," er det et visdomsord som lyder. Dette viser seg å være veldig sant.

Å være foreldre innebærer å ofre ting for at barna skal ha det bra. Personlig ofrer jeg blant annet søvn, helse, skjønnhet og mange ting jeg gjerne skulle ha gjort;

• Søvn fordi lillegutt til tider våkner om natten, men også fordi at jeg liker å ta meg tid til litt TV-kos, kreativ utfoldelse etc. når han har lagt seg om kvelden (og noen kvelder sovner han senere enn andre kvelder), for det er kun da man virkelig har tid til seg selv. Da orker man stort sett ikke å rydde, for det er jo så sent og man vil bare slappe av. Når ungen sover på dagen, så benytter stort sett også jeg anledningen til å sove (men ikke i skrivende stund).
• Helse fordi lite søvn for min del fører til eksem og kløe da kroppen ikke får ro på seg til å lege seg selv ordentlig. Lite søvn kan også føre til hodepine og trøtthet. (Meg bekjent, så er småbarnsforeldre ofte trøtte.) I tillegg kan lille pludre ta opp så mye av min tid, at jeg ikke alltid får mulighet til å pleie eksemen med de kremer etc. som skal til for å opprettholde balansen i huden.
• Skjønnhet, rett og slett fordi tiden ikke strekker til for å pynte seg noe særlig, slik at håret er fett, ligger flatt eller står i alle retninger, smykkene henger stort sett på knaggen, klærne strør overalt og klesvasken er vanskelig å organisere. Uten rene klær, mister man litt motivasjonen til å finne et høvelig antrekk. (Eksemen gir meg vel heller ikke så mye motivasjon til å pynte meg, da jeg føler meg elendig uansett.) Jeg prøver allikevel å se akseptabel ut når jeg skal ut av huset og treffe andre mennesker. Men på hjemmebane ser jeg ærlig talt ut som en slask i joggebukse, ullsokker og store gensere. Rett og slett fordi det er enkelt.
• Ting jeg gjerne skulle ha gjort; rydde og vaske leiligheten grundigere, redigere film jeg har lovet andre, vært mer kreativ; skrive (da mener jeg ikke blogg, men poesi, noveller og romaner), male og tegne (har fått bestillinger, og skulle gjerne gjennomført dem, men har ikke noe eget arbeidsrom, og leiligheten er så trang, så da må jeg pakke opp og ned hobbysakene hver gang jeg skal bruke dem, noe jeg ikke får tid til å drive med). Det hender også at jeg skipper måltider fordi jeg må bære lillingen på armen, så det blir heller et knekkebrød i ny og ne mens jeg rydder litt eller setter på en vask. Jeg vet jo aldri når lillegutten våkner.

Jeg kunne ha listet opp så mye mer, men jeg tror jeg har fått fram poenget mitt.

Og her er det jeg egentlig skal fram til; til tross for alle disse ofringene, elsker jeg å være mamma. Det er den største gave, og den mest utfordrende oppgave i livet. Det er en heltidsjobb, som til tider kan være tøff, men den gir også så mange gleder, man lærer så mye og ser helt nye verdier i livet. Og jeg vet at den tøffeste delen - babytiden - bare er for en periode, og at en dag vil jeg få tid og rom til å gjøre mange av de tingene jeg ønsker, - på siden av det å være mamma, mener jeg.

Når jeg skriver at "babytiden bare er for en periode", får jeg en litt ekkel følelse av hykleri. For det første setter pris på babytiden, den er koselig, og jeg vet at jeg vil savne den når gutten blir større. For det andre, kan jeg jo ikke forutse framtiden, jeg er livredd for at noe skal skje lille pludre, så å skrive at babytiden "bare varer for en periode" er noe skremmende. Spesielt etter å ha mistet Linnea, for jeg vet at det verste kan skje.

Men alt i alt; det finnes ingen større kjærlighet, enn en mors kjærlighet til sitt barn. Lille Taniel er definitivt det beste jeg har her i livet, han er den jeg puster for. Jeg elsker å sovne med han inntil meg, det er så utrolig koselig. Jeg elsker å våkne til lyden av pludringen hans, og å se smilet hans lyse imot meg. Da vet jeg at han har det bra, og at jeg er en god mamma, selv om klærne er sjuskete, huset skittent og rotete, og hodet verker.


Det finnes et visdomsord som lyder: 
"En god mor har skitne gulv og glade barn."

Det er så definitivt sant.



- Connie Irén