Når jeg nå leser tilbake på bloggen min, og i mine gamle dagbøker, - så var jeg jo overhodet ikke moden for å få barn. Jeg skjemmes over ting jeg skrev, måten jeg skrev på, min naive, unge godtroenhet. Det er bare seks år siden jeg opprettet denne bloggen, men det føles som et annet liv.
Linnea formet meg til noe bedre, hun lærte meg så mye, og jeg ser i dag at kanskje - kanskje - var det nettopp den fæle opplevelsen jeg trengte, kanskje var det det som skulle åpne øynene mine. Før Linnea levde jeg totalt i min egen verden, uten stor forståelse for andres problemer, uten tanke for verden utenfor. Og Norge var Norge, verden tryggeste og rikeste land, politikk engasjerte jeg meg ikke i, nyheter fulgte jeg ikke med på, og hva som foregikk utenfor vårt trygge gode land, var totalt uinteressant og angikk i hvert fall ikke meg.
Jeg har så definivt forandret meg. Problemet nå er at jeg har en tendens til å ta innover meg litt for mye av andres problemer, men kanskje jeg ikke burde se på det som et problem, kanskje jeg skal se på det som en styrke? Jeg tror det vil ta meg langt, både i forhold til andre mennesker, og i forhold til forfatterskapet jeg drømmer om. Det er bare synd at ens godhet ofte blir dratt nytte av uten at man får stort igjen.
De siste årene har det skjedd en del - i mars 2012 satte jeg til verden en liten gutt, han løftet meg opp igjen, ga meg luft under mine vinger. Uten han ville jeg følt meg fortapt. Perioden september-november samme året gikk jeg gjennom et turbulent samlivsbrudd, og flyttet sørover i landet, med barnet, til min mor. Der ble jeg boende i andre etasje uten helt å vite hvor veien gikk, og uten noe nettverk utenom familien min. Familie er vel og bra å ha, men man trenger også venner utenom. Jeg fant tilbake til en gammel flamme, som løftet meg enda mer opp, jeg skulle starte på skole, - men vips, var jeg gravid med et par bedårende tvillinggutter. De kom til verden i januar 2014. Heretter levde jeg i en familieidyll-boble, og utfordringene tok jeg på strak arm, - men tøft kunne det være, selvfølgelig. I april flyttet vi til min samboers hjemkommune, for meg var det egentlig det samme hvor vi bodde, og jeg tenkte at "trivdes han og barna, så trivdes jeg".
I juni i år endte familieidyllen, - jeg skal ikke skrive hva som skjedde, ikke akkurat nå, kanskje ved en senere anledning, men jeg er ikke moden for å ta den biten akkurat nå.
Vi brøt i hvert fall opp, han flyttet ut, dvs. han flyttet til et familiemedlem, og jeg ble sittende alene med tre barn i et halvt år, i en kommune hvor jeg i bunn og grunn ikke har noen andre enn min ekssamboer og hans familie som står meg nært, og jeg måtte dra bort for at han skulle ha samvær i min leilighet da det ikke var gunstig for barna å være hos familiemedlemmet hans. I starten visste jeg ikke hvordan det skulle gå, og jeg skal i lyve; det var tøft, men på et vis karret jeg meg opp, jeg fant min egen selvstendighet igjen, og har klart meg veldig bra. Man finner sin styrke når man trenger den som mest, og hadde det ikke vært for barna, hadde jeg kanskje ikke funnet den. Jeg tror jeg ville gått ned i kjelleren og blitt der, men det kunne jeg bare ikke.
Barna er det beste jeg har i livet, men det har vært dager der jeg har vært så sliten at jeg har tenkt; herre min hatt, jeg har for mange unger, hvordan skal dette gå?! Men det er heldigvis ikke mange av de dagene. De gode dagene, veier opp for de dårlige.
I dag fikk jeg meg en liten - hva skal jeg kalle det? - aha-opplevelse?, det blir egentlig feil ord, men det er det nærmeste jeg kommer akkurat nå.
Pappaen hadde for første gang hatt tvillingene med bort på pappahelg til en kompis som også var alene med sine to barn denne helgen, og jeg var alene med min snart 4-åring i to dager, og vi koste oss masse i fred og ro, og var kreative.
Siden pappaen i dag endelig skulle få flytte inn i egen leilighet, leverte han tvillingene hjemme allerede i 14-tiden, og hentet noen møbler og esker i kjelleren her.
Selv om tvillingene bare hadde vært borte i to dager, måtte jeg omstille meg. For slik er det - når jeg har alle tre barna, blir det ikke tid til annet enn husstell, matlaging, rumpevask, sofakos og barnelek. Egentiden er historie, og ingenting kan gjøres i ro og mak, men slik er det bare.
Men å omstille seg etter to dager fri, er ikke gjort på et blunk, og jeg følte meg fort utmattet.
Ved middagsbordet i 16-tiden, da barna var gått fra matbordet, tok jeg meg en liten mental pause mens jeg kikket opp på julelyktene mine over kjøkkenbordet (jeg har jo begynt å pynte litt til jul, det er en veldig julestemning på kjøkkenet), og begynte ut av det blå og synge på "Hvem kan segla forutan vind". Og når jeg synger den sangen, tenker jeg på Linnea, den tomme følelsen fra fem år tilbake, velter litt innover meg, og i bakgrunnen hører jeg barnelatter fra tre barn, springende barneføtter over gulvet, lyden fra barneTV-kanalen, ungene som hopper i sofaen, og jeg kjenner på kontrasten - tomheten og stillheten jeg opplevde for fem år siden, meningsløsheten, hvordan jeg ikke orket noenting, hvordan å få seg jobb ikke betydde noe uten at jeg hadde et lite mirakel å tjene til livets opphold for, versus nå - barna som gir meg glede å latter, barna som er drivkraften min, barna som lærer meg så mye, og som gjør meg voksen, jeg vokser for hver dag av å ha barn. Barna er min største gave, og jeg er så inderlig glad for at tomheten er borte. At den er erstattet av seks barneføtter som løper rundt meg og lager leven og rot, slik at jeg slipper og sitte tiltaksløs i sofaen hele dagen. Husarbeid og jobb gir liksom så mye mer mening når man har noen å gjøre det for, og når man har noen som roter litt, når man har noen å kjefte litt på, og deretter kose og klemme. Den ubetingede kjærligheten, er det største som finnes.
Det er ikke alltid man vet å sette pris på det, men i dag, i akkurat det øyeblikket - da satte jeg nok mer pris på det enn noensinne. Jeg kjente hvor heldig jeg egentlig er, selv om ikke alt alltid går på skinner og er idyll og vakkert, selv om man blir irritert og potte sur av og til - jeg er så heldig jeg, så uendelig velsignet. Jeg lever livet jeg ønsker, selv om jeg savner noen om kvelden.
Kveldene opplever jeg ofte som vonde, når stillheten senker seg og det ikke er noen å komme ned til. Ofte bare rotet til ungene, oppvask og en susende PC, TV-programmer som ikke gir noen mening når man ser dem alene. Første etasjen virker så tom, så uendelig tom. Det er bare meg og tankene mine. De siste månedene har kveldene gått til å gå med øreplugger i ørene og snakke i telefonen
med gode venninner som bor langt unna, mens jeg gjør husarbeid og lager meg kveldsmat. Det er kveldene mine nå. Det er selvfølgelig terapi i det, og gode venninner er gull verd.
Jeg har begynt å lese bøker igjen, for min egen selvutvikling. Ikke fordi jeg er så inspirert akkurat nå, ikke fordi jeg klarer å leve meg helt inn i bøkenes fantasiverden for tiden. Jeg er litt for mye inne i mitt eget hode og stressfase til det, men jeg prøver i alle fall.
Det blir nok bedre når barna blir større og mer selvstendige. Jeg merker stor forskjell på å ha snart 4-åringen alene, og snart 2-åringene. Jeg rekker så mye mer når jeg er alene med 4-åringen, og kreativiteten som bor inne i meg får mer plass. 2-åringene er mye mer avhengig av meg, men det blir lettere for hver dag som går.
Til sist skal det nevnes at på noen måter er det godt å være alene. Jeg har som sagt funnet min egen selvstendighet igjen, som jeg ikke har kjent på siden jeg bodde i Tromsø i 2012. Da jeg flyttet inn hos mamma, ble jeg litt bortskjemt av hennes godhet og hjelpsomhet, trengte nesten ikke løfte en finger selv, og selv om hun mente det godt, selv om hun er verdens beste mamma, så var det kanskje å gjøre meg en bjørnetjeneste. Da jeg etterpå fikk meg samboer, kjørte han bil, og jeg gjorde meg avhengig av han og bilen hans. Han gjorde alt, han jobbet, kjørte i barnehage, og jeg var nesten bare hjemme, ble ikke kjent med noen.
Etter samlivsbruddet ble jeg tvunget til å komme meg mer ut, ta bussen, trille tvillingvogna med tre barn opp bratte bakker til barnehage, få meg jobb. Og selvtilliten har blitt så til de grader styrket, og jeg er ikke like redd for å snakke med folk som jeg var. Jeg jobber på Nille nå, står bak kassa og fronter kunder tre dager i uka. Det er så verd det!
Ved å være alene, har jeg fått mer kontroll, det er ingen å forvente noe av, man må gjøre alt selv og skape en struktur for å få ting til å gå rundt, ellers nytter det ikke.
Ikke at min tidligere samboer var udugelig. Han var faktisk veldig flink og huslig, og jeg har ikke mye å utsette på han igrunn. Egentlig burde jeg skryte av han, han er den beste mann jeg har møtt, tross i konflikter underveis. Ting har skjedd, krangler har oppstått og avtatt, og ting som har blitt sagt og gjort er tilgitt. Og slik er livet. Nå er vi bare venner. Vel, det er jo ikke bare bare det da. Det er faktisk veldig godt gjort. Mindretallet av foreldre som har gått fra hverandre, er venner og har et godt samarbeid i dag. Men det har vi, og med god kommunikasjon. Og selv om jeg skulle ønske ting hadde vært annerledes, er det slik situasjonen er nå, og jeg har på et vis akseptert det. Men så er det de dagene da... Som kommer i rykk og napp, hvor man blir litt ekstra ensom.
Godt å vite at de dagene går over igjen.
Jeg skal innrømme det var litt tøft i dag da han hentet noen av tingene sine, og når han kommenterte at han syns skapet jeg begynte å male hvitt i helgen, hadde vært finere før. - Det stakk litt, kanskje fordi en av tingene han sa da det ble slutt var at "vi hadde forskjellig stil, han følte seg ikke helt hjemme, det var så mye av mine ting" - jeg ante ikke at han følte det sånn, jeg trodde vi samarbeidet om interiøret og inngikk kompromisser.
For jeg er virkelig villig til å kompromisse.
Jeg har nemlig ikke bare en stil - jeg har mange forskjellige stiler - men man må jo velge en, og akkurat nå går det i hvitmalte og lysbeisede furumøbler, for det meste. En dag vil jeg ønske å endre stil - men først må jeg gå lei av denne ene, også må jo tiden og pengene strekke til.
Men alt dette er ikke så viktig - det viktigste er at man har et levbart hjem, og at samtlige familiemedlemmer har det bra og trives. Et rotete og lykkelig hjem er bedre enn et strøkent og ulykkelig hjem.
Quote fra et innlegg jeg skrev i 2012: "En god mor har skitne gulv og glade barn."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar