Bestemte meg plutselig for å begynne å blogge igjen. Jeg kom til et punkt i livet der jeg følte jeg ikke hadde behov for det mer, men nå har behovet meldt seg igjen, så... her er jeg!
Hvor skal jeg begynne?
Jeg har vært gjennom en del omveltninger siden november 2012. Som jeg skrev så flyttet jeg med min sønn tilbake til Toten, mitt barndomshjem, samme huset faktisk. Grunnen var i hovedsak at forholdet mellom meg og barnets pappa ikke fungerte, og det var ingenting som holdt meg igjen i Tromsø. Venner hadde flyttet, og familie hadde flyttet tilbake til Toten. Min far bodde allerede, og har alltid bodd, "i Oslo". Med en liten gutt på 8 måneder, var det tungt å ikke ha sine egne rundt seg. Så nå bor vi i andre etasje hos min mamma, min stefar og mine søsken. Det var ment å bli for en periode, men denne perioden varte og rakk.
Men dette er slettes ikke alt.
I mars 2013 møtte jeg igjen en "gammel flamme". En jeg kastet fra meg som en sur sokk for noen år tilbake. Vel, han har definitivt vist seg å være noe helt annet enn en sur sokk. Den rake motsetningen faktisk. Hva er den rake motsetningen av en sur sokk? Det må være en nyvasket, myk og god joggedress... Haha! Nei, jeg vet faktisk ikke. Alt jeg vet er at han har løftet meg opp mange hakk, gitt meg tilbake troen på at jeg kan få til noe i livet, at jeg betyr noe, han har gitt meg mer motivasjon enn han aner. Jeg har meldt meg på trafikalt grunnkurs! JEG! Tenk det!
Ropefamilien ♥ hehehe
Foto: Lynn Helen Brenna, www.jaqalynn.blogspot.com
Foto: Lynn Helen Brenna, www.jaqalynn.blogspot.com
Jeg skulle egentlig finne arbeid da gutten mi fylte ett år i mars, men - og hold dere fast, for nå kommer den aller største nyheten! - 5 . juni i år tok jeg en graviditetstest som gjorde at jeg mistet litt motivasjonen til å få meg jobb. Testen var nemlig POSITIV!
Det var slettes ikke planlagt, og jeg hadde meget blandete følelser. Jeg var ikke klar for å bli mamma igjen allerede nå, jeg hadde søkt skole og lette etter midlertidig arbeid, og vi hadde ikke vært sammen særlig lenge, og og og...
Men etterhvert har dette snudd seg til å bli noe fantastisk. Jeg dro på kontroll, fikk foreløpig termin til 3. februar, jeg begynte å glede meg, vi begynte å diskutere navn (selv om vi ikke greier å bli enige), og å planlegge fremtiden.
Jeg fikk bestilt tidlig ultralyd på Gjøvik til 5. august, pappaen fikk MEGET DESSVERRE ikke vært med pga. jobb. På ultralyden ble jeg først litt engstelig fordi legen brukte så lang tid på å si noe og virket så rar. Ble redd hun ikke fant noe foster eller hjerteaktivitet. Til slutt sa hun noe: "Jeg er ikke helt sikker, men jeg syns det ser ut som..." Pause. "...det ser ut som du har tvillinger!"
TVILLINGER! Jeg ble sjokkert, og lykkelig inni meg. Jeg hadde hatt en følelse av at det var tvillinger, da jeg kastet opp mye mer enn normalt (kastet opp lite i mine første svangerskap), og magen virket så stor for sine 13-14 uker. Men jeg hadde aldri trodd at følelsen stemte! På ultralyden hadde jeg med meg "tanten" min som stod og småflirte da hun så reaksjonen min på at det var tvillinger. Jeg måpte visstnok.
Skulle egentlig laste opp en liten video fra ultralyden her, men det var lettere tenkt enn gjort... Så det blir med dette bildet :)
Etter timen dro jeg på CC Gjøvik og ventet på at mannen skulle bli ferdig på jobb. Dette var ikke noe jeg kunne fortelle han over telefonen! Så, da jeg satt der på en benk, kom en eldre dame og satte seg ned ved siden av meg mens jeg så på ultralydbildene. Hun begynte å snakke til meg, og jeg var så opprømt at jeg klarte ikke dy meg for å begynne å vise henne bildene og fortelle om ultralyden! JEG, jeg snakker jo ikke til fremmede! Hehe. Først da jeg viste bildene, trodde hun at jeg hadde svulst da, og ble helt forferdet, hun skjønte sikkert ikke hvordan jeg kunne vise lykke over noe sånt ;)
Når mannen endelig kom, så lot han meg ikke fortelle noenting før vi hadde satt oss på Burger King! (Ikke det sunneste alternativet, jeg vet! Er der heldigvis ikke ofte ;) Jeg holdt på å gå i spinn av å ikke få si noe!
Her er øyeblikket han får vite at det er to, fanget på film!
Kunne lagt ut en video her av reaksjonen til mannen når han fikk vite at det var tvillinger, men det går jo ikke, så da får jeg fortelle istedet. (Fikk lastet opp videoen allikevel, men lar teksten stå)
Jeg hadde gitt han to bilder, et av hvert foster, men han trodde det var samme babyen på begge. Jeg prøvde å si fortelle på en litt morsom måte, men han forstod ikke hva jeg hintet til da jeg sa at jeg var glad mamma ikke kastet den gamle barnestolen, for vi kom til å få bruk for begge barnestolene. Jeg rakte han et nytt bilde, av hodene til babyene, og han utbrøt: "Er det to?!" før han begynte å gråte av glede. Menn som gråter av glede er noe av det av det vakreste som finns ♥
Vi var på ny ultralyd 20. august, fikk beskjed om at jeg nok var 17 uker på vei, det var nesten to uker lenger enn beregnet ved forrige ultralyd. Deretter tok hun en titt på kjønnene, jeg ble kjempenervøs, for jeg ønsket meg så inderlig en jente nå. Det var jo en jente jeg skulle hatt, og har ønsket meg helt siden jeg mistet Linnea. Misforstå meg rett, jeg er kjempeglad i og takknemlig for Nathaniel ♥ Han har vært mitt lys i livet helt siden han kom til verden!
Men jeg mangler likevel ei lita tulle i livet mitt. Ei jeg kan stelle med håret til, kle på rosa klær og kjoler, og små grønne bukser med rosa blomster på (les: noen nydelige nyfødtbukser jeg så på en butikk og drømmer om å kjøpe ♥ ). Ei som kan bruke klærne som var spesielt strikket eller kjøpt til Linnea. Den nydelige lille kåpen og hatten til en 2 år gammel jente som jeg aldri fikk brukt. Det perfekte lille forkleet som har blitt hengende på kjøkkenveggen.
Sorgen over alt som ikke ble... Den sitter enda.
--et innlegg som aldri ble helt ferdig---
-Connie Iren-
Det var slettes ikke planlagt, og jeg hadde meget blandete følelser. Jeg var ikke klar for å bli mamma igjen allerede nå, jeg hadde søkt skole og lette etter midlertidig arbeid, og vi hadde ikke vært sammen særlig lenge, og og og...
Men etterhvert har dette snudd seg til å bli noe fantastisk. Jeg dro på kontroll, fikk foreløpig termin til 3. februar, jeg begynte å glede meg, vi begynte å diskutere navn (selv om vi ikke greier å bli enige), og å planlegge fremtiden.
Jeg fikk bestilt tidlig ultralyd på Gjøvik til 5. august, pappaen fikk MEGET DESSVERRE ikke vært med pga. jobb. På ultralyden ble jeg først litt engstelig fordi legen brukte så lang tid på å si noe og virket så rar. Ble redd hun ikke fant noe foster eller hjerteaktivitet. Til slutt sa hun noe: "Jeg er ikke helt sikker, men jeg syns det ser ut som..." Pause. "...det ser ut som du har tvillinger!"
TVILLINGER! Jeg ble sjokkert, og lykkelig inni meg. Jeg hadde hatt en følelse av at det var tvillinger, da jeg kastet opp mye mer enn normalt (kastet opp lite i mine første svangerskap), og magen virket så stor for sine 13-14 uker. Men jeg hadde aldri trodd at følelsen stemte! På ultralyden hadde jeg med meg "tanten" min som stod og småflirte da hun så reaksjonen min på at det var tvillinger. Jeg måpte visstnok.
Skulle egentlig laste opp en liten video fra ultralyden her, men det var lettere tenkt enn gjort... Så det blir med dette bildet :)
Etter timen dro jeg på CC Gjøvik og ventet på at mannen skulle bli ferdig på jobb. Dette var ikke noe jeg kunne fortelle han over telefonen! Så, da jeg satt der på en benk, kom en eldre dame og satte seg ned ved siden av meg mens jeg så på ultralydbildene. Hun begynte å snakke til meg, og jeg var så opprømt at jeg klarte ikke dy meg for å begynne å vise henne bildene og fortelle om ultralyden! JEG, jeg snakker jo ikke til fremmede! Hehe. Først da jeg viste bildene, trodde hun at jeg hadde svulst da, og ble helt forferdet, hun skjønte sikkert ikke hvordan jeg kunne vise lykke over noe sånt ;)
Når mannen endelig kom, så lot han meg ikke fortelle noenting før vi hadde satt oss på Burger King! (Ikke det sunneste alternativet, jeg vet! Er der heldigvis ikke ofte ;) Jeg holdt på å gå i spinn av å ikke få si noe!
Her er øyeblikket han får vite at det er to, fanget på film!
Kunne lagt ut en video her av reaksjonen til mannen når han fikk vite at det var tvillinger, men det går jo ikke, så da får jeg fortelle istedet. (Fikk lastet opp videoen allikevel, men lar teksten stå)
Jeg hadde gitt han to bilder, et av hvert foster, men han trodde det var samme babyen på begge. Jeg prøvde å si fortelle på en litt morsom måte, men han forstod ikke hva jeg hintet til da jeg sa at jeg var glad mamma ikke kastet den gamle barnestolen, for vi kom til å få bruk for begge barnestolene. Jeg rakte han et nytt bilde, av hodene til babyene, og han utbrøt: "Er det to?!" før han begynte å gråte av glede. Menn som gråter av glede er noe av det av det vakreste som finns ♥
Vi var på ny ultralyd 20. august, fikk beskjed om at jeg nok var 17 uker på vei, det var nesten to uker lenger enn beregnet ved forrige ultralyd. Deretter tok hun en titt på kjønnene, jeg ble kjempenervøs, for jeg ønsket meg så inderlig en jente nå. Det var jo en jente jeg skulle hatt, og har ønsket meg helt siden jeg mistet Linnea. Misforstå meg rett, jeg er kjempeglad i og takknemlig for Nathaniel ♥ Han har vært mitt lys i livet helt siden han kom til verden!
Men jeg mangler likevel ei lita tulle i livet mitt. Ei jeg kan stelle med håret til, kle på rosa klær og kjoler, og små grønne bukser med rosa blomster på (les: noen nydelige nyfødtbukser jeg så på en butikk og drømmer om å kjøpe ♥ ). Ei som kan bruke klærne som var spesielt strikket eller kjøpt til Linnea. Den nydelige lille kåpen og hatten til en 2 år gammel jente som jeg aldri fikk brukt. Det perfekte lille forkleet som har blitt hengende på kjøkkenveggen.
Sorgen over alt som ikke ble... Den sitter enda.
--et innlegg som aldri ble helt ferdig---
-Connie Iren-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar