Urettferdig verden

Update: Helsen har bedret seg en del med riktig behandling. Tankesettet har også endret seg til et mer positivt tankemønster. Jeg lar likevel dette innlegget ligge :)

Jeg bare advarer dere; dette kommer til å bli ett skikkelig syteinnlegg, jeg bare må få ut noen følelser og tanker om hvor urettferdig verden er...

Først og fremst; jeg håper virkelig dere som er friske der ute, vet å verdsette dette og gjøre alt dere ønsker å gjøre! For plutselig en dag er det for sent. Plutselig er dere syke; rammet av noe som nedsetter livskvaliteten, enten det er for eksempel MS, kreft, lammelse eller rett og slett "bare" eksem.

Eksem er ikke bare "bare", skal jeg si dere. Det er så mye med det! Ofte tenker jeg "hvorfor meg? hvorfor skal alt skje med meg?" Ja, for jeg har vært igjennom veldig mye dritt, og selvfølgelig, alle mennesker har opplevd en del dritt, og noen får mer enn andre. Og det er så klart de som får mer enn meg også. Men livet mitt er ikke over enda, hvor mye dritt har jeg i vente? Etter at Linnea døde, har det liksom gått opp for meg at hva som helst kan skje. Jeg kan få kreft - jeg, som hvem som helst andre. Jeg KAN bli drept av en gal øksemorder, selv om sannsynligheten er liten. Det er sikkert fordi Linnea døde at jeg blir så skvetten av å se  krimserier nå. Har nok sett litt for mye av dem. Men poenget mitt er at hva som helst kan skje.

Jeg skulle så gjerne ha gjort masse, men eksemen har hindret meg i å utvikle meg den veien jeg vil. Den går ut over så utrolig mye. Mange tror at man bare klør litt og får litt utslett i huden. Vel, tenk etter, utslettet ER faktisk en sykdom, en hudsykdom som mange må leve med hele sitt liv. Huden er faktisk kroppens største organ, skal jeg si dere! Har dere tenkt på det? Hvor viktig frisk hud er for at man skal føle seg bra? Både fysisk og psykisk og utseendemessig? Mange følelser kan dukke opp i perioder med hissig eksem, for meg er slike perioder sorgfulle. Eksemen min er en av mine sorger, selv om jeg skulle ønske jeg klarte å se annerledes på det. Og når jeg sørger over eksemen min, dukker mange andre fortvilelser opp; Linnea som døde, penger, jobb, framtid, dårlig selvtillit. Hva skal det bli av meg?? Skal jeg bli en av disse som sitter hjemme og snylter på NAV?

Jeg vil kunne sminke meg, trene, gå ut i hvilket som helst vær uten at det går utover meg fysisk - jeg tåler ikke for sterk kulde, jeg tåler i hvert fall ikke våte kinn OG kulde samtidig. Jeg blir så tørr i ansikt og på hender. Jeg må kle på meg masse klær slik at jeg holder kulden ute, men da blir jeg altfor varm, klam, trøtt og uvel når jeg er innendørs på f.eks. kjøpesentre.

Og når det gjelder trening, er jeg ikke i form til dette heller. I tillegg hadde jeg kyssesyken for en tid tilbake, noe som har gått utover immunforsvaret. Jeg blir lett syk også.

Men tro meg, jeg prøver, det vet de som kjenner meg veldig godt. Enkelte ganger blir jeg bare så fortvilet, eksemen går utover så utrolig mye. Jeg orker ingenting. Så blir jeg sliten psykisk. Jeg kan heller ikke ta oppvasken, og egentlig ikke vaske huset heller, men jeg gjør det iblant, for det må jo til. Heldigvis har jeg en snill og god mamma som kommer og hjelper meg i blant, og det setter jeg så utrolig stor pris på.

Skulle øsnke jeg kunne jobbe med hva som helst, bare for å tjene litt penger, og kunne spare litt. Kjøpe meg ting jeg trenger. Ting jeg ønsker meg. Kunne leie en større leilighet, kanskje til og med kjøpe en. Det er så mye jeg vil, og så lite jeg kan. Det gjør meg frustrert. Har tidligere prøvd å ignorere sykdommen, og gjøre det jeg vil, men jeg kjenner det tærer, og nå har jeg gitt opp sånn ca. alle behandlingsmetoder. Å gå til f.eks. akupunkturbehandling, er jeg ikke sikker på om virker en gang. Man må visst gå ganske lenge før det får noen effekt, har jeg forstått. Men jeg kjenner ofte at det tærer både fysisk og psykisk å ikke kunne rå over tidspunkt selv. Når jeg skal til sosionomen f.eks, så er det ofte skikkelig dårlig vær akkurat når jeg skal ut, regnet pisker meg i ansiktet, jeg blir frossen og rød i kinnene, huden føles som sandpapir og det verker og klør og hovner opp... Men jeg kan jo ikke regjere været heller, så hvordan blir det hvis jeg skal jobbe?

En annen idiotisk ting jeg blir skikkelig frustrert over, er sko. Ja, sko, av alle ting. Jeg leste ett skilt i en butikk i dag: "Med de rette skoene, kan jeg gjøre alt". Og den var ikke dum. For det er helt sant. Vel, ganske sant iallfall. Man kan gå ut i all slags vær, og føle seg fin og komfortabel. Men problemet er at de rette skoene finnes ikke; de skal være både fine (helst ikke spisse, men runde foran, både semsket og blankt skinn er pent), gode, dvs. de må ikke klemme på foten, ha litt hæl - men ikke for mye, ikke være glatte, de må være varme og helst vanntette. Sko som er alt dette på en gang, finnes ikke. I hvert fall ikke til en rimelig pris for en som ikke er millionær.

Verden er så utrolig urettferdig, jeg blir sprø, det er mange ting som plager meg, både store og små ting. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal ta tak i livet mitt. De har en ledig trykkerlærlingstilling på Lundblad Media nå, jeg burde jo prøve å søke, for tror jeg kan jobbe der uten at det skal gå utover helsa. I tillegg kan jeg jo rykke oppover i gradene, virker som de driver med litt av hvert innen reklame og dekor. Jeg har jo tross alt gått media og har en del erfaring innenfor reklame og film, så hvorfor ikke? Jeg tror jeg kunne egne meg for jobben.

Nå ble da dette innlegget mye lenger enn tenkt. Og jeg er ikke en gang sikker på om det hører hjemme på denne bloggen eller Linnea sin blogg. Jeg publiserer det bare her, siden det er her jeg har skrevet det.

God natt.


]-Contastic-[