Da bevegelsene sluttet, ble jeg urolig og oppsøkte jordmor. Vi fikk beskjeden om at hjertet hennes av uviss grunn hadde stanset... Først klarte vi ikke reagere, trodde ikke det var sant. Og i neste vending, følte vi en øyeblikkelig sorg. Den minner på sin måte om kjærlighetssorg, nesten, synes jeg, bare at den er mye verre enn det...
Hør gjerne på denne mens du leser videre, den treffer meg midt i hjerterota akkurat nå... Ikke helt riktig tekst i forhold til temaet barnedød, men jeg føler meg så truffet av teksten i sangen likevel...
Pappa Kai kjøpte to par sokker til vår lille... I <3 Mum, I <3 Dad. Hun hadde på seg en av hver etter fødsel. Disse beholdt vi selv og satte på henne det andre paret, som hun ble begravet med...Barnedød er noe av det sørgeligste som finnes, og spesielt når du ikke vet årsaken. Å se en livløs baby... Det var noe av det vondeste jeg har opplevd. Samtidig var det å holde henne i armene mine med en gang hun var kommet ut, utrolig, utrolig fint... Hun kom ut med navlestrengen to ganger rundt halsen, men det behøver ikke å være årsaken i det hele tatt... Vondt var det uansett, og vi brast i gråt, mamma, Kai og jeg. Ja, mamma var der, Kai trengte mental støtte da han visste at jeg skulle gå gjennom store smerter, og at "motivasjonen" for å gjennomgå dette, var at jeg skulle få ut den livløse babyen før jeg selv tok skade av å bære på henne. Og hun ville jo ikke utvikle seg mer i livmora..
Hadde 2 veldig tunge dager der jeg hadde mest lyst til å bare gråte... Og i går var også en ganske tung dag.. Tenkte veldig mye. Og jeg blir nesten sint for de teiteste ting... Som festbilder eller bilder av nybakte mødre og babyen deres. Jeg blir sinna på folk som er glade, for eksempel hvis noen skriver "for en fantastisk dag" på facebook. Jeg blir skikkelig sinna på å lese pervo eller drikkehumor og slikt på internett.. Det er greit at de aller nærmeste vennene mine har litt sånn humor når jeg er i nærheten av de, for da er JEG der liksom, men når jeg ser på nett at folk bare lever lykkelig videre etter det som hendte meg, så føler jeg meg tom. Og det er vel det som gjør meg sinna...
Det er så latterlig at det skal være sånn...
Jeg var også innom profilen til ei jeg så vidt kjenner på facebook. Ida heter hun. Vi gikk i samme klasse på videregående. Jeg ble bare så trist og nesten sint da jeg så bildet av hennes nyfødte sønn, og leste statusoppdateringer og kommentarer.. Hvorfor skulle hun liksom være så lykkelig over å ha en liten en, og å passe buksene sine, når jeg ikke jeg kan det? At jeg passer buksene mine igjen, føles liksom ikke ut som noe jeg kan være lykkelig over... Det er bare meningsløst....
Men Sara, som ganske nylig fikk en datter, hun tenker jeg ikke sånn om, kanskje fordi hun står meg nærmere som person, og også i sorgen. Hun har vært så støttende og god mot meg. Hun lider på en måte med meg, og det gjør det lettere å akseptere at hennes datter fikk overleve...
Det er ikke det at jeg ikke er glad på Ida sine vegne, for det er jeg jo! Og for å ikke få dårlig samvittighet, gratulerte jeg henne og sånn...Følte at det var sunt for min egen del også, nå får jeg jo snakket litt med henne, så blir det kanskje lettere å akseptere, som med Sara... Jeg må lære meg å leve med dette, uansett hvor vondt det er i øyeblikket.. Jeg vet jo at det blir bedre med tiden...
Her holder hun pappa i hånden... <3
]-Contastic-[
Jeg vet hvordan den sinna-følelsen er...
SvarSlettmen slutt å virke så bisk mot meg forde.. jeg vet ikke om du leste dette på statusen min, men, det var ment til det albumet "Jeg smiler... jeg liker å smile... jeg liker å le...Jeg smiler fordi jeg møter familie og venner igjen. Jeg smiler fordi jeg alltid ser etter det positive i livet.. Vil ikke bruke mer av tiden min på og fokusere på det negative. Waste of time for something as worthy as life!"
Det er ikke det at jeg IKKE føler med deg, at jeg IKKE bryr meg, at jeg IKKE er lei meg for det. Det er jeg! det påvirker meg og drømmene mine. jeg tenker på deg hver dag og skulle ønske no sånn som dette ikke hadde hendt deg. du fortjener det ikke. du fortjener ingenting vondt. jeg får dårlig samvittighet når du får alle problemene, mens jeg ikke har noenting.. helseproblemer, skader eller større sorger.
hvorfor skal jeg få dårlig samvittighet over noe jeg ikke kan gjøre noe med?... det er også like latterlig som sinna-følelsen!
jeg er kjempeglad i deg! <3
jeg er bare ikke noe flink å vise det, siden vi har sklidd så langt fra hverandre de siste åra..
jeg syns bare du kunne skrive noe sånt som "dessverre var det ikke en lykkelig anledning jeg reiste oppover for... Det var begravelsen til mitt tantebarn..." istedet for "det var så gøy nordpå!!!" eller hva det var du skrev... Du skrev jo overhodet ikke hva du gjorde nordpå. Det gjør vondt at du bare "later som" du var oppover i en lykkelig anledning. "Det er bedre å si noe, selv om du er redd for å si noe feil, enn å ikke si noe i det hele tatt. Og hvis du ikke vet hva du skal si, sier du bare det samme som alle andre sier." Det leste jeg i en bok i dag. Også må du tenke før du publiserer bilder fra begravelsen som rett og slett fornærmer meg. Bilder og ord er to forskjellige ting. Jeg sa klart fra at du ikke skulle publisere noe...
SvarSlettOg ang. det du skrev på face, hvis det var i den sammenhengen, syns ikke jeg det er akseptabelt..."Vil ikke bruke mer av tiden min på og fokusere på det negative. Waste of time for something as worthy as life!"
SvarSlettVet du hva, Lynn... Det er faktisk snakk om en som er død her, hvordan kan du da snakke om livet..? "Det negative"... Det forbinder jeg mer med at folk gjør noe mot noen, eller at noe er vanskelig å få til... Døden er noe annet enn negativitet... Døden er noe trist.. Noe utrolig sørgelig... Hvordan kan du snakke om å ikke bry seg om det negative? Hørt om å sørge?