Så lenge jeg ser månen (dedikert til barnevernsutsatte)

Til en mors bortkomne jordengel (basert på ekte hendelser):

Sitter her i kveldingen på mitt kjøkken, med tente lys på bordet og dimmet taklys.
Kjøkkenet er ryddet, oppvasken tatt, og gulvene vasket, men det betyr ingenting. Fordi du - du er ikke her. Jeg ser ut på en mørk nattehimmel og tenker på den mørkeste dagen i mitt liv, den urett som da ble begått. Den dagen du så brått ble hentet ut av livet mitt. Og jeg var der ikke for deg da det hendte. Jeg var der ikke for å beskytte deg. Den dagen hadde jeg gått hjemmefra med en dårlig magefølelse, følelsen av at det var siste gang på lenge at jeg fikk se deg, men jeg sa til meg selv at det bare var innbilning, jeg sa til meg selv at du ville fortsatt være der når jeg kom tilbake.

Jeg var på bussen på vei hjem da jeg fikk telefonen; telefonen om at de hadde hentet deg, de som satt med makten, de som kunne bestemme over enkeltmenneskers skjebne. De som kunne gjøre seg opp en mening om deg uten å kjenne deg, og holde seg til den, bruke den for alt det var verd, skrive ned alle sine negative vinklinger på arkiverte papirer. Papirer som blir værende arkivert i det som føles som flerfoldige år, som dokumentasjon, eller; som bevismateriale, om du vil. Å motbevise alt som står skrevet, er så godt som umulig. Å vinne troverdighet kan være et håpløst prosjekt for et menneske som står så alene. Det er i slike situasjoner at du merker hvem i livet ditt du kan stole på og regne med, det er i slike situasjoner at du oppdager hvem som virkelig betyr noe. Og det er i slike situasjoner at du finner styrken i deg selv som du ikke ante at du hadde.

Lille venn, vet du hvor spesiell du er? 

Lille venn, vet du hvor høyt du er elsket?
Når jeg ser deg inn i øynene, er det som om du vet det. Det er som om du vet alt. Vi trenger ikke snakke, fordi du - du vet. Du vet hvem jeg er, du vet hvilket liv jeg har levd. Du vet når jeg er en hyklersk mamma som gir deg råd, det er som om øynene dine sier; «du, gi deg da, mamma, ikke fortell meg hva jeg skal og ikke skal gjøre, når du ikke er bedre selv.» Du er ikke gamle jenta, men du er mitt lille orakel. Du ser tvers igjennom meg.

Når jeg ser deg inn i øynene, er det som om verden rundt svinner, og det bare er deg og meg. Mor og datter i et evig kjærlighetsbånd.

Straks jeg reiser ifra deg, blir du så ensom. Du forteller meg om det når vi treffes. Du sier; «mamma’n min? Jeg er så alene, jeg. Jeg vil ikke være alene.»

Og mammaen din, hun har det på samme måte, men mammaen din vil ikke fortelle deg det. Selv om mamma vet at du vet.

En dag skal vi være sammen igjen. En dag skal vi ta igjen det tapte. Jeg vet ikke når, jeg vet ikke hvor, men jeg vet at «en dag»... Til den dagen, må vi leve dag for dag, til den dagen må vi la den iboende styrken lede oss og holde oss oppe. Jeg vet at du kun er et lite barn, men jeg ser noe spesielt i deg, noe kanskje ikke andre ser. Du er ikke som andre, du bærer en styrke og en personlighet som er helt unik. Kanskje er jeg inhabil, kanskje er det min enorme kjærlighet til deg som snakker. Kanskje er det mor-datter kjærligheten jeg ser, som ingen andre ser.

Men for meg er du likevel helt unik, for meg er du en liten engel på jord, med gylne lokker og tindrende øyne, og et smil som lammer. Du er så uendelig vakker, fra innsiden og ut.

Fra min kjøkkenkrakk, ser jeg hvordan himmelen blinker til mellom de mørke skyene utenfor, jeg ser hvordan skylaget glir forbi og månen titter frem. Månen som er mange lysår borte.

Allikevel ser jeg den. Den er så langt borte, men allikevel så stor, at billioner av mennesker kan se den. Vi ser alle på samme måne. Ser du månen nå, lille venn?

Så lenge jeg ser månen og vet at du kanskje også ser på den akkurat nå, da vet jeg at vi fortsatt er på samme planet, og det gir meg håp. Da er du ikke så langt unna allikevel. Så lenge vi ser på samme måne, kan du alltids komme hjem igjen. Så lenge jeg ser månen, finns det håp.
Så lenge jeg ser månen, vet jeg at du vet hvor høyt du er elsket.


En mors engel på jord, ser opp på månen så stor.

- Connie Iren Brenna